Historien om Autoflowering Cannabis

• 1. Cannabis ruderalis
• 2. Hva bringer fremtiden for autoflowering-genetikk?
• 3. Avslutningsvis

Det er en historie som har utviklet seg gjennom årtusener. Å skape Fast Buds' autoflowering cannabis strains krevde titusenvis av timer fra våre ekspertavlere, men de fikk litt hjelp av gamle cannabisbønder som dyrket, spiste og sannsynligvis røykte for over 10 000 år siden. Dyrking av cannabis begynte i Sentral-Asia, rundt dagens Mongolia, for omtrent 12 000 år siden. Cannabis var en av de aller første plantene mennesket domestiserte. Metoden spredte seg over hele Eurasia, og innen 2000 f.Kr. var det folk som dyrket planten så langt vest som Tyskland og så langt øst som Japan.

Mennesket ser ugress, menneske domestiserer ugress, menneske røyker ugress, ferdig. Dette er hele historien hvis vi skal tro mange kilder, men i virkeligheten er det ikke fullt så enkelt. Mennesker forbedrer avlingene gjennom selektiv avl, og hamp var ikke et unntak. Gamle bønder laget varianter for å produsere både klær og tau, samt andre for medisinsk, religiøs og rekreasjonsbruk. Et sted på veien, trolig i dagens Russland, rømte disse menneskeskapte strain-ene fra sine neolittiske plantasjer og vokste vilt. Denne nye ville cannabis-planten kaller vi i dag for Cannabis Ruderalis, eller "ditch weed" hvis man er fra visse deler av USA. Du kan ikke lage hampfiber av den, og blomsterhodene gir deg bare hodepine hvis du røyker dem. Tidligere sett på som et ugras, har denne cannabisvarianten én av stor verdi – den blomstrer og vokser der domestisert cannabis ikke klarer det.

1. Cannabis Ruderalis

Da Ruderalis først rømte fra jordbruket, hadde mennesker brakt planten nordover til Sibir, hvor den måtte tåle over tjue timer dagslys om sommeren og fire eller færre om vinteren. Planter som blomstret etter lyset døde, mens noen få tøffe mutanter – som kunne blomstre etter eget indre urverk – spredte seg videre i verden. På begynnelsen av 1900-tallet delte forskere på cannabis den inn i tre underarter, Sativa, Indica og Ruderalis. Dyrkere fokuserte på bedre strains av Sativa og Indica, mens Ruderalis ble ignorert og bare røyket av desperate tenåringer.

Likevel var det noen få framsynte avlere som prøvde å re-domestisere Ruderalis på 1970-tallet, men de fleste ga opp og fant ut at de ikke klarte å inkorporere autoflowering-gener og lage stabile, røykbare blomster. Det fantes imidlertid en ekstra ivrig avler som hadde litt suksess: den amerikanske staten. Frem til 2017 produserte University of Mississippi all marihuana brukt til forskning i USA. Universitetet dyrket til og med den første lovlige medisinske cannabisen for det føderale MMJ-programmet, som startet i 1978, men bare noen gang betjente 13 pasienter. Mot alt det stonerfilmene vil ha deg til å tro, har USAs regjeringscannabis alltid vært av sjokkerende lav kvalitet og maksimalt ca. 8% THC. En av de eksperimentelle strainene som ble dyrket her var trolig en autoflowering krysning mellom mexicansk Sativa og russisk Ruderalis.

Vi sier 'trolig' fordi det ikke finnes offentlig dokumentasjon på hvilke strains dette laboratoriet dyrket, annet enn prøvene som ble sendt til pasienter – alle var gress av lav kvalitet fra ukjent Sativa. Alternativt kan den ha kommet fra universiteter i Ottawa, Canada. Uansett forble denne ukjente krysningen i skjul frem til den havnet i hendene på en avler som kalte seg The Joint Doctor. The Joint Doctor knekte til slutt autoflowering-nøtta. Han fikk tak i en strain bare kjent som "Mexican Rudy", som blomstret tidlig og holdt seg lav. Hvordan denne strainen oppsto, er et mysterium selv for ham, men han tror noen smuglet den ut fra University of Mississippis laboratorier.

Over tid dyrket The Joint Doctor frem Mexican Rudy og krysset den så med Northern Lights #2, i håp om å få en lav og hurtigblomstrende plante med bra THC-nivå. Deretter krysset han denne første generasjonen med en legendarisk Indica fra 1970-tallet, William's Wonder. I dette andre kullet oppdaget han hannplanter som blomstret umiddelbart etter spiringen. Ved å bruke disse mutanthannene som pollinatorer, avlet han fullt autoflowerende avkom som ikke ble høyere enn 30 centimeter. Han kalte denne merkelige nye krysningen 'Willy's Automatic' og fortsatte å eksperimentere. I sjette generasjon skapte han det han kalte "The Lowrider". Den første kommersielt tilgjengelige autoflowering cannabis-strain-en.

Cannabisverdenen visste ikke helt hva den skulle synes om The Lowrider. Avkastningen var lav, THC-innholdet middels, og smaken var ikke mye å skryte av. Mange erfarne dyrkere så på den som en kuriositet – akademisk interessant, men neppe noe man ville dyrke selv. Noen så imidlertid potensialet. En lav, autoflowering plante ville være ideell for diskret hjemmedyrking, og med videre avl – hvem vet hva fremtiden kunne bringe.

Noen innflytelsesrike dyrkere, som Donny Danko fra High Times, tok et pro-Lowrider-standpunkt. Etter hans mening var denne nye cannabistypen perfekt for visse dyrkere. Kanskje var ikke Lowrider for alle, men autoflowering cannabis stoppet ikke der. Danko ble en tidlig forkjemper og promoterte The Lowrider og dens nærmeste slektninger i podkasten sin og i bladet.

The Joint Doctor fortsatte å avle nye strains, mens andre – som Fast Buds – startet sine egne eksperimenter. Autoflowering cannabis har vært på markedet i mindre enn et tiår, og avlere har allerede overvunnet begrensningene ved Lowrideren. Moderne strains som Tangie Auto kan bli opptil 150 cm høye. Selv når de fortsatt er lave, ser strains som Blue Dream'Matic mer ut som tette busker enn trær, og de bærer masse blomster på små planter. THC-nivå er ikke lenger et problem – strains som Gorilla Glue kan overstige 24%. Også smaken er på nivå med fotoperiodiske slektninger. Fast Buds' Pineapple Express har all den fruktige smaken fra originalen i en kort 140 cm høyde.

2. Hva bringer fremtiden for autoflowering-genetikk?

For å si det helt klart: Mulighetene er uendelige. Autoflowering cannabis-strains befinner seg helt i fronten av utviklingen og flytter allerede grensene for hva vi trodde var mulig innen cannabis-genetikk. Med boomen de siste fire årene bak oss, hvem vet egentlig hvor vi er om fire år til.

Akkurat nå ser vi autoflowering-versjoner av nesten alle de beste fotoperiodiske strains komme på markedet. I 2016 lanserte Fast Buds sin automatiske Gorilla Glue til ellevill suksess. Den ble raskt den mest solgte autoflowering-strain noen sinne og satte nye standarder. Og det er ikke lenger kun én type autoflowering-strain som når over 25% THC. Flere strains har overgått dette THC-nivået det siste året, og med økningen av CBD ser vi også strains med en god balanse mellom THC og CBD.

Fra å være lite verdsatt tar autos i dag raskt over markedsandeler helt på topp, og det er egentlig ikke overraskende. De kan dyrkes under mye bredere klimatiske forhold, på kortere tid og i høyere høyder enn de fotoperiodiske slektningene sine. Det eneste overraskende er at dette skiftet ikke kom før. De har også høyere naturlig motstandsdyktighet mot skadedyr og sykdommer, og er mindre utsatt for mugg både i roten og i toppene.

Men, finnes det noen ulemper med å dyrke autoflowers i stedet for fotoperiodiske planter?

Javisst, som med alt annet i livet vil det alltid være noen kompromisser. Ønsker du å dyrke kun et par svært store planter (for eksempel for å følge lokale regler), er kanskje ikke autos det beste valget. Men hvis du vil ha mest mulig utbytte på kortest mulig tid, finnes det ingen bedre løsning enn autoflowering cannabis-genetikk!

3. Avslutningsvis

Det tok tusenvis av år før mennesker klarte å temme autoflowering til eget bruk, og på under et tiår har Fast Buds avlet frem et utrolig utvalg av strains å velge mellom. Hvis vi kan få til dette på de første ti årene, hva kan vi da gjøre i de neste? Vi har noen ideer – så følg med på Fast Buds og, i mellomtiden, nyt raskere dyrking!